Barn og mat. Ikke bare barnemat.

Jeg har skrevet om baking med barn tidligere. Men jeg føler for å gjenta meg selv: barn + baking = sant. Ikke bare baking, forøvrig, men matlaging generelt.

De fleste foreldre ønsker vel å gi sine barn gode opplevelser med mat. Og en god matopplevelse kan med fordel starte før maten kommer på bordet. Å inkludere barna på kjøkkenet stimulerer barnas forståelse for ulike smaker og konsistenser, og kan forhåpentligvis gi barna større respekt for det ferdige (mat)produktet.

Jeg har litt problemer med ordet barnemat. Barnemat i butikkene er synonymt med mat blottet for smak og konsistens. På spisesteder betyr barnemat altfor ofte pølser & chips, pannekaker eller kjøttboller. Uten smak. Hvor kommer forestillingen om at barn foretrekker mat uten smak fra? Min datter elsker parmesan og "Plum in Madeira" fra Anthon Berg. Og luktet hvitløk flere dager etter at en ansatt i barnehagen hadde servert en godt krydret brenneslesuppe til småttisene. En venninne forteller at hennes treåring raskt tømmer en skål med oliven mens han ser barne-TV. En annen har en på to som liker sushi og grønn te.

Mitt poeng er at "barnemat" ofte undervurderer barnas smaksløker. Mindre barn synes å ha det samme forholdet til mat som til omgivelsene forøvrig, de er nysgjerrige og ivrige etter å prøve nye ting. De spiser ikke alltid for å bli mette, men for å eksperimentere med nye smaker og kombinasjoner. Jeg tar meg selv i å bli oppgitt når min datter energisk blander sammen salami, brunost, appelsinjuice og yoghurt ved frokostbordet. Hun må selv få lov til å gjøre seg opp en mening om den kombinasjonen, selv om jeg allerede har gjort meg opp min mening. Og jeg prøver å ikke bli oppgitt når hun atter en gang vil forlate middagsbordet etter to minutter. Hun er neppe mett, men føler seg ferdig med middagsopplevelsen etter å ha sjekket smak og konsistens på utvalgte ingredienser. Lik en erfaren vinsmaker lukter, ser, smaker og spytter, for slik å få en forståelse av vinen uten å drikke seg full, er kanskje også min datters forhold til middagene. Det er iallefall mer oppløftenede å se det slik enn å ta mangelen på spising som en ærlig tilbakemelding til kokken...

Jeg tror (og håper!) at mine barn ved å bli inkludert på kjøkkenet, og ved fri tilgang til ulike smakesopplevelser, vil få både respekt for og interesse for mat. Det ligger helt klart også egoistiske hensyn bak. Hvis alt går etter planen bør sjansene være tilstede for at de om noen år kan lage middag til meg. Og forhåpentligvis spiller jeg kortene mine riktig, slik at jeg slipper å få servert smakløse kjøttboller og grillpølser med posepotetmos.

Mini-kokk i aksjon. Frem med det fancy silicon-kjevlet hun har fått av min mor og det spesialsydde forkle som kommer fra samme giver.