I anledning Oslo bokfestival inntok Eyvind Hellstrøm kjøkkenet på restaurant Argent for å gjenskape en 7-retter fra Bagatelle. Og for å promotere sin nye bok "Bagatelle. Hellstrøms siste måltid"
Min snille venninne M sa seg villig til å passe de to søte trollungene våre og dermed var det duket for årets første date. Med 100-150 gjester som skulle ha mat samtidig, og med et, for kjøkkensjef Hellstrøm, ukjent kjøkken, kunne arrangementet på Operaen aldri bli lik en restaurantopplevelse på Bagatelle. Men med stor respekt for Eyvind Hellstrøm og hans prestasjoner gjennom mange år var forventningene likevel store.
Vi ladet opp med en gjettekonkurranse med tema "hva vil vi få servert i kveld". Min mann gjettet vaktel eller vaktelegg, krabbe, kveite fra Hjelmeland, foie gras, lam og sopp. Det skulle vise seg å være nesten full pott.
På menyen sto følgende:
Tartare og carpaccio på salma laks, løyrom og pocherte vaktelegg En start som neppe blåste noen overende, men en fin liten sak som ble spennende først og fremst gjennom tekstur og konsistens. Laksen ville kanskje smakt enda bedre dersom den hadde fått følge av bittelitt mer syrlighet. Men stort pluss for knasende, sprø og gode rugbrødskiver.
Tomat- og krabbesalat En av kveldens høydepunkt. Tynne lag av tomat som til forveksling ligner en skive laks og god krabbesalat i følge med et hint av anis, den runde smaken av avocado, en søt puré av tomat og varmende krydder etter eget ønske. 
Kamskjell "à la plancha" med endive og ingefær. Jeg er svak for kamskjell og elsker ingefær, så ikke overraskende ble dette min favoritt. Mitt kamskjell var perfekt stekt, silkemyk i midten og med en smakfull sprø skorpe. Søtsmaken i kamskjellet ble fremhevet av den kremete sausen, og ingefær og den litt bitre smaken av endive skapte en fin kontrast. Det hadde kanskje holdt å bruke halvparten så mye ingefær, men helhetsinntrykket var nam nam nam.
Grillet kveite, ratatouille, aromasmør. Neste post på programmet var fisk. Siden fisk sjelden står på menyen hjemme hos oss, gledet jeg meg stort. Dessverre var fiskeretten en liten nedtur. Kveiten, som min mann helt riktig hadde gjettet var fra Hjelmeland, var i underkant lite stekt. Kelneren argumenterte for at fisken skulle være svært forsiktig stekt, men flere gjester var likevel misfornøyd og rosa fiskestykker med geleaktig konsistens ble sendt tilbake på kjøkkenet. Hvitløkssmaken ble også i overkant dominerende. Fint for min mann som ikke liker smaken av fisk, men ikke så fint for de av gjestene som forventet smak av kveite. Jeg er også litt skeptisk til servering av fisk med flere mindre bein. Dersom fisken hadde vært litt bedre (mere) stekt ville trolig jobben vært enklere, men fokuset på maten forsvant litt i bestrebelsene med å fjerne fisk fra bein med kniv og gaffel.
Varm "foie gras" med fersken og sarawak-pepper. Jeg liker smaken av stekt gåselever. Eller andelever, som i dette tilfellet. Men måten den ekslusive råvaren fremstilles på gir meg en bismak. Jeg er ikke mer politisk korrekt enn at jeg spiser foie gras når jeg får det servert, men jeg har aldri kjøpt det selv. Og jeg vil applaudere et eventuelt fremtidig forbud mot tvangsforing av gås og and. Hellstrøms andelever var mektig. Jeg nøt hver en bit, men flere andre gjester lot halve herligheten ligge igjen på tallerkenen. Synd, særlig med tanke på anstrengelsene som ligger bak retten - også før råvaren havner på kjøkkenet. Denne retten kunne også hatt godt av litt mer syrlighet. Fersken er godt, men kunne med fordel vært erstattet av en syrligere frukt.
Årets ferske lam - carré og sadel, med soppfrikasé og høstens grønnsaker. Herlig norsk lam må bli en suksess. Det ble det også i dette tilfellet. Mitt kjøtt var perfekt stekt, mørt og smakfult og fettet var sprøtt og knasende. En anelse mer salt hadde fremhevet smakene enda mer, og lammesjyen var litt tam. Men soppen var nydelig og kompanserte lang på vei for mangel på smak i sjyen. Jeg får aldri så godt lam ute som den min mann lager, men dette var en utmerket avslutning på en spennende reise gjennom Bagatell-mesterens signaturretter.
Det ble nemlig ingen sjokoladeterte med karamellkrem til dessert på oss. Etter nærmere fem timer til bords var det på tide å dra hjem til barn og barnevakt. En søtmons som meg går nødig glipp av dessert, men tatt i betraktning helgens totale inntak av mat var det trolig til det beste.
Kort oppsummert var det en fin-fin kveld og en god matopplevelse. Selv om utførelsen av enklte retter kunne vært ett eller to små hakk bedre var det en flott fortelling om Eyvind Hellstrøm, hans kjærlighet for flotte råvarer og enkel, ærlig mat. Jeg er fortsatt litt lei meg for at jeg aldri fikk oppleve Bagatell, men jeg holder en knapp på at Hellstrøm etterhvert vil returnere til restaurant-Norge.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
